http://www.vg.no/sport/golf/artikkel.php?artid=577580

Tiger for ever…

Han har vært i en ulykke, hva for slags   vet man ikke. Det dreier seg om et svensk dama – hun er til og med gift med Tiger….

 

Endelig røykfri

Jeg har underlagt meg hypnose. For å bli røykfri. Jeg skal ikke rope halleluja enda, men jeg er rimelig sikker på at jeg skal klare det!

To timer er gjennomført. Én mail med dritt er mottatt. Det gjøe meg bare mer motivert.

Dette gåt veien!

 

Jul, jul, strålande jul!

Jeg er beriket med cd fra gamlelandet. Og nyter det!

Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er en spennende fusjon. Ikke spesielt eksprimentelt, men det lyder godt i novemberkvelden.

Vi har det godt her i vårt lune vrå. Men jeg blogger litt sjelden.

Halve november er gått. Det er gode tider. Nyutvikling på flere fronter, og gode tilbakemeldinger. 2010 blir et godt år! Det er kanskje litt tidlig å oppsummere året vi er inne i, men siden jeg har tatt beslutninger, ser jeg framover!

Mest av alt gleder jeg meg til å feire jul med mine to prinsesser, og familien. Det er ingen ting som kan måle seg med det!

Før det skal jeg ha bekreftet at kostholdet som vi har tilegnet oss er gull verdt over tid. Alle medikamenter er nå kuttet.. Det skal dessuten bli kjempespennende å se om investeringen i hypnoterapi i forhold til røyking virker. Er det sånn, gikk jeg min siste røykegolfrunde i dag. Det er verdt pengene!

Og om et par uker kommer julelys og adventstjerner på plass. Det er gamle tradisjoner som får ny vri i Spania. Advent er god ventetid her også!

 

Uventet innspill

Vi har stiftet bekjentskap med en person fra Norge den siste tiden, vi i Vikinposten. Han skal komme og tilby hypnose til hjelp for både røyking, angst slanking og mye mer. Utrolig!

Det som er ganske spesielt er at han har grepet fatt i vår konkurrent på Costa Blnaca. Som riktig nok opptrer uredelig. Også på nett, Han har satt i  gang en kjempekampanje mot denne avisen på Costa Blanca.

Aksjonen er frekk, men på sin plass. Vi i Vikingposten ante ikke at vi hadde slike skytsengeler. Skal vi takke Mäthta?

 

De ubetydelige skritt

Vi har det med å regne verdi i livet ut fra de store hendelser i verden. Det er så feil!

Da jeg så bildet av min yngste datterdatter som hadde mistet sin første tann, var det et betydelig momentum i verdenshistorien.

Da hennes storesøster planla juleforbedredelser med mormor til stede, som baking av pepperkakehus og kakemenn,  var det et annet momentum.

Av og til spiller det ingen rolle hva verdens ledende politkere sier og finner på. Man har sin egen agenda, for søren!

 

_Må_ man mene noe om fredsprisen?

At Nobelkomitéen tildelte Barack Obama fredsprisen for 2009 har adstedkommet mange reaksjoner.

Til forskjell fra mange tildelinger, er dette årets fredspris omstridt. Hvem var ikke med og jublet over mikrolån i Bangla Desh, eller var det India? Og vi okket oss over det ene navnet mer ukjent enn det andre som har fått Nobels fredspris de siste årene.

Det sies at Barack Obama er forlegen over tildelingen. Det forstår jeg godt! Han er ikke gammel i trøya! Det er ingen signifikante spor etter ham enda. Så får han Nobels fredspris å kjempe med i tillegg.

Jeg tror godt at Torbjørn Jagland kan ha hatt en egen agenda i dette. Det var tross alt dissens om avgjørelsen. Jeg stoler ikke helt på Jaglands disposisjoner. Jeg mener, 36,9 står vel for alltid som en bauta over tapt rikdom.

Nuvel, så får likevel Obama fredsprisen i år. For å presse ham inn i et fredlig spor. Kanskje ikke så dumt. Jeg tror at han, i likhet med hans forgjengere, er opptatt av et visst ettermæle. Det var kanskje litt tidlig å tenke på det allerede nå, men skitt au.

Dessuten har utnevnelsen skapt store reaksjoner. Det betyr at vi kommer til å huske denne fredsprisutdelingen. Til forskjell fra de ganske mange, som sikkert har gjort en glimrende jobb lokalt, men som ikke har betydd noe for verdenssamfunnet, slik tross alt Obama gjør.

Vi venter i spenning på hva Mr Obama får til i verden! Så raus er jeg!

 

Gode råd er dyre

Berit Kjøll var i tøfft vær da hun skulle representere Staten i Aker Holding under oppkjøpsdebatten.

Staten tar halve regningen for Kjøll

Fra sin oppdragsgiver, Sylvia Brustad, fikk hun svært lite hjelp. Heller ikke øvrige deler av Næringsdepartementet hadde vesentlige bidrag å komme med for å gi henne råd og støtte i prosessen. Hvordan Staten skulle kommunisere sitt budskap, hvis de i det hele tatt hadde noe budskap.

Kjøll gikk dermed til et anerkjent kommunikasjonsbyrå – Geelmuyden.Kiise. Som rådgivere flest, vet de å ta seg betalt. De selger kompetanse som de har brukt lang tid på å opparbeide seg. Ikke noe galt i det. Men de benytter altså ikke statens regulativer når de fakturerer. Hele 740.000 NOK ble sluttregningen på.

Aker Holding ville ikke betale. Naturlig nok. Nå har altså fru Brustad bestemt seg for å dekke halvparten av regningen. Etter en totalvurdering, som hun sier.

Hadde jeg blitt kastet til ulvene på denne måten, representert et annet selskap enn meg personlig, ville jeg ha funnet det svært urimelig å skulle påta meg ekstraordinære kostnader i forbindelse med en slik sak.

Det er rett og slett dårlig håndverk fra departementets side som gjorde at Kjøll kom skakt ut. Hun kunne vel ikke i sine verste mareritt drømme om å havne oppi en slik situasjon. Takken er at hun også må betale for rådene sine selv. Jeg har tidligere skrevet om mitt syn på statlig/offentlig representasjon i styrerommene. Jeg er generelt ikke imponert. Her hadde de valgt en kvinne med bred erfaring fra næringslivet. Og toet sine hender.

Dette er smålig, Brustad! Det var vel kanskje det siste du gjorde i din posisjon i regjeringen også, får vi håpe.

 

Når ga De Deres mann en avsugning sist?

Problemstillingen er oppstått etter tidligere omtalte Anna Ankas Sveriges-tur for en stund siden. Hun mente at alle kvinner burde stille opp for en liten blow-job. Hver morgen, om så er.

Nå er jo hun gift med en noe tilårskommen mann. Han får det vel ikke til på andre tider av døgnet, muligens. Av samme grunn er det nok helst litt oppskryt av avsugningen skjer HVER ENESTE DAG. Det blir litt kjedelig, blir det ikke? Og litt rutinepreget.

For meg høres “avsugning” ut som en teknisk affære. På linje med oppstaking av kloakken eller fjerning av flomvann. Det hører med til hverdagslivets pliktmessige gjøremål når noe har tettet seg.

En sånn ensidig tjeneste har lite med et levende samliv å gjøre, hvis det foregår hver dag. Annenhver dag også, for den del. Ritualer er trygt og godt for autister og eldre. Ja, nettopp. Eldre! Stakkars, Paul Anka må jo med sine 68 år regnes inn i gruppen eldre. Og liker rutiner.

Jeg tror at menn generelt vil være litt uenig med meg, rent teknisk sett. Ingen mann vil kanskje nekte en avsugning, om det så er daglig… Men det er altså noe med settingen her. Kanskje sammen med det øvrige budskapet til fru Anka.

Her i huset praktiserer vi litt hygge, varme og samhørighet når vi gleder oss med våre ekteskapelige eskapader. Det holder for oss.

 

– Blir jeg liggende som en grønnsak, så skyt meg!

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp fra tid til annen. VGnett har i dag en artikkel der legene får komme til med sine synspunkt rundt aktiv dødshjelp.

Jeg har personlig hørt flere mennesker uttrykke ønske om hjelp til å dø hvis de blir lamme eller så syke at det ikke er noe håp om å bli frisk og rørlig igjen. Jeg har også en gang fått konkret spørsmål om å bidra til avslutning av livet til en god venninne, som ikke holdt ut livet som kreftsyk lenger.

Det er to aspekter, minst, ved denne debatten. Pleietrengende eldre vil føle et ytre press på seg for å avslutte livet før det skjer naturlig fordi de mener de er til byrde for familie og samfunn. Til dette er det bare å sitere overskriften på ovennevnte artikkel på VGnett: “Det er ikke uverdig å være hjelpetrengende”. Med eldrebølgen som kommer skyllende inn over hele den vestlige delen av verden i løpet av få år, vil presset bli enda større på de eldre. Nettopp fordi de blir så mange, og fordi både politikere og helseadministrasjoner vil måtte klø seg i hodet for å finne ut hvordan de skal få til en verdig eldreomsorg og pleie. Det blir helt klart behov for at pårørende tar en større del av ansvaret for oppfølging og omsorg. Samfunnet alene kan ikke klare dette.

Mange føler uro ved tanken på å dø. Kanskje ikke så mye selve døden som det som man må igjennom på forhånd. Vil det bli smertefullt, vil det ta lang tid, vil jeg beholde verdigheten, vil jeg bli til byrde? Spørsmålene er mange. De som uttaler at de vil skytes hvis de blir liggende som en grønnsak har muligens dette i tankene. Dette er et samfunnsmessig ansvar først og fremst, men også et ansvar for pårørende. Nærhet og omsorg i alle livets faser hører naturlig til familien. Familien har de siste 30 årene blitt frarøvet ansvar, eller fraskrevet seg det. For mange flere oppgaver enn eldreomsorg.

Informasjon om hva man kan forvente under utviklingen av en sykdom, f.eks. bør være selvskreven informasjon som legen gir. Jeg er svært usikker på om det å skåne pasienten er det beste. Å vite, kunne forberede seg, er av det gode for det aller fleste.

Den andre siden av saken går på smertelindring og pleie. Min tidligere omtalte venninne gjorde om testamentet sitt i den perioden som gikk fra hun ba meg hjelpe henne til å dø og fram til hun døde et halvt år senere. Takket være henne ble det etablert et hospice i hjemkommunen hennes. En egen enhet for pleie ved livets slutt. Verdig pleie. Hospice-tanken er mye bredere enn vanlig sykepleie. Man har omsorg for hele mennesket i den fasen hvor det ikke lenger er mulig å være hjemme. Et flott tiltak som burde utvides til alle landets kommuner. Et tilbud til alle som er i livets siste fase.

De som er redde for å bli en grønnsak og dermed vil skytes, har ofte sett folk være utsatt for en ulykke. De blir lenket til rullestolen. For mange er det en helt utenkelig situasjon. Livet blir snudd på hodet. Jeg har snakket med såvidt mange som er blitt rammet av akkurat dette, at jeg er overbevist om at det går an å finne ny mening med livet, selv etter en drastisk ulykke, eller for den del sykdom, som snur livet opp ned.

Å velge døden framfor livet er ingen løsning. Vi er tross alt ikke herre over liv og død.

Debatten innehar mange flere aspekter, som jeg lar ligge i denne omgang.

 

Ari gir psykiatrien et ansikt?

“Ari Behn er deprimert. Han tror han vil bli sparket ut av hjemmets lune vrå før eller siden. Han snakker for mye offentlig, som han angrer på. Han kommer til å dø ensom”.

Vi har fulgt med i tabloidpressen i dag, og synes vi får puslespillet på plass.

– Ja, var det ikke det vi tenkte. Mannen må jo være gal, tenker vi.

Kanskje er han gal?

Enhver som påberoper seg å være kunstens skjøre talerør må være litt gal.

Jeg hører til dem som mener at Ari Behn kan skrive. Jeg har ikke lest alt han har skrevet, neida, men Bakgård har jeg lest. Måten han skriver på fasinerer meg. Enkelte kritiserte at boken ikke hadde noen ordentlig slutt. For meg som aldri husker hvordan bøker ender, er det uvesentlig.

Jeg reagerte da han gikk kraftig ut mot Grimstad, og jeg tenkte at kongen og dronningen og Märtha måtte være ganske flaue. Det ser ut som de har akseptert Ari. Kanskje fordi vi bare får høre små fliker av det han gjør.

Som tabloidavisene i dag. Hele intervjuet står å lese i Massiv . Leser man hele intervjuet, er ikke depresjonen og tungsinnet det som først og fremst sitter igjen. Mer en underlig, tenkende skrue. Men de er det mange av, uten at man skal dømmes nord og ned av den grunn.

Prinsessegemalen har rett til å vise sitt ansikt. Det er ikke en tung psykiatrisk pasient vi ser. Snarere en ganske vanlig mann med uvanlig tilnærming til “the mainstream”. Jeg har sluttet å dømme ham for det.

La Ari være Ari, tenker jeg, heller.