De ser virkelig ekle ut, men er på sitt enkle vis eksotiske…

Sirisser

De forbindes med sene kvelder under sydens omfavnende fløyelsmyke netter.

Det er akkurat her jeg befinner meg! I de omtalte nettene. Året rundt. Men på denne tiden av sommeren høres sirissen bare som små tirrende nattelyder langt borte fra. Jeg har lurt litt på hvordan disse, til dels, romantiske skapningene ser ut.

Da jeg sjekket Wikipedia, skal jeg aldri mer omtale dem som romantiske skapninger!!

Den ser ikke svært romantisk ut fra mitt bilde av romantikken, for å si det mildt!

Størrelsen er mellom fem og 50 millimeter, og fargen er brunsvart til mørk grå. Ingen rosa skjær, med andre ord. De gjør seg avgjort mest utendørs!

Dessuten, senere på sommeren, gnisser disse handyrene, for det er alltid handyrene som gjør det, mer og mer! Lårene mot hverandre. Får de ikke gnagsår? De gnir og gnir. I håp om å tiltrekke seg hunnene.

De ekte sirissen gjennomgår hele 12 nymfestadier før de er ferdig utdannet. Og de vokser bare når de skifter ham.

Så vet vi det! Alt dette i følge Wikipedia.

Men mitt anliggende er altså at nå, i begynnelsen av juli, kan de fremstå som litt sjarmerende, rent lydmessig. Vi ser dem aldri, så utseendet har liten betydning. I slutten av august er de mye mer påtrengende. De finner den nærmeste plassen utenfor soveromsvinduet, og gnir lårene sine uavlatelig. Hver natt.

Til hvilken nytte? Man skulle da vitterlig tro at hvis de skulle påkalle hunnene med denne gnissingen, ville de “få seg”, og dermed forsvinne! Men nei da! Det er kanskje noen tafatte enstøinger som gir seg til utenfor soveromsvinduet vårt?

Det skulle være likt seg!

 

Tarot, spådommer og andre okkulte temaer

Jeg innrømmer det gjerne; fra tid til annen har jeg vist ekstra interesse for miljøer som mener at de kan si noe om fremtiden. Veilede i forbindelse med valg etc.

Hver eneste gang er jeg blitt overbevist om at det er humbug. Fra ende til annen. De såkalt klarsynte jeg har oppsøkt, har vært så generelle i sin omtale av den aktuelle situasjonen at alle og enhver kunne kjent seg igjen i den. For mange år siden oppsøkte jeg en gammel islending, som visstnok skulle være fabelaktig. Jeg betalte 700 kroner og fikk meg presentert en masse vrøvl. Han snakket mest om mine tidligere liv. Hva skulle jeg med det? Dernest begynte han å forklare at jeg hadde spesielt healende evner og burde åpne en “salong” hjemme, for jeg hadde jo plass til det, “så” han. Dernest ville han ha bekreftende nikk fra meg om at min mann nettopp hadde kjøpt bil til meg. At jeg hadde lykke i arbeidslivet etc. etc. Akkurat på det tidspunktet var jeg så langt nede som jeg aldri har vært, verken før eller senere. Etter 6 måneders sykemelding forsøker man unektelig utradisjonelle veier…

Ved en senere anledning, hos en annen, som la tarot, fikk jeg så konkret beskjed om at jeg ville få et nytt jobbtilbud på en spesiell dato, at jeg så meg nødt til å skaffe meg laptop for å være tilgjengelig for den heldige arbeidsgiver mens jeg fartet Europa rundt. Kom det noe jobbtilbud? Nope. Overhodet ikke!

Hva har dette lært meg? 

Når “de alternative” snakker om affirmasjoner, handler det bare om å fokusere på mål jeg vil oppnå. Såpass uspennende er det. Når jeg mister troen på det jeg holder på med, uteblir fokuset, og dermed uteblir også resultatene.

Da Sørensen og jeg flyttet til Spania for tre år siden, hadde vi på forhånd lange samtaler om hva vi skulle holde på med her nede, jobbmessig. Vi har vært tro mot den grunnideen vi bygde på. Om det har vært skjær i sjøen har vi bygget hverandre opp til å tro på det vi holder på med. Derfor lykkes vi. Så enkelt, dog så vanskelig, er det. Av og til dukker det opp nye innspill. Er man moden og trygg, tar man de, vurderer dem, slipper dem, eller jobber videre med dem, alt ettersom.

Vi har mange guruer bare i Norge som forkynner enkle budskap som “det er meg det kommer an på” og lignende. De har skjønt det. De har til og med tjent penger på det. Det gjelder å holde hodet kaldt,  og ryggen rak. Det tror jeg på!

 

Hva tror du?

 

Om å være lokalavis på Costa Blanca

Ofte i livet gjelder det å være til stede når det skjer. Det var Vikingposten i helgen. Uværet og brannen i La Nucía og Alfaz del Pi ble en skremmende opplevelse for de som bodde i området. Nyhetsformidling handler om å rapportere om hva som skjer på åstedet for å gi informasjon til omverdenen.

“Lille” Vikingposten var først av alle til å legge ut nyheter om hva som skjedde. Vikingpostens nettavis Spaniaavisen, rapporterte til hele Norge via de største TV-kanalene. Sånt er ikke hverdagskost for oss. Det gir et løft i arbeidet med å bringe små og store nyheter ut til folk, enten det dreier seg om papirutgave eller via web.

Vanligvis er det spanske forordninger, tolkninger av regler, og nybygg som opptar nordmenn som bor i Spania. Gjennom Spaniaavisen har de fått en ny kanal for å holde seg oppdatert om hva som skjer i hele Spania. De færreste nordmenn, enten de bor i Spania eller Norge, behersker spansk nok til å lese spanske aviser eller forstå nyhetssendinger på spansk. Spaniaavisen er derfor en verdifull kanal.

Og at Vikingposten er populær, dokumenteres best ved at folk står i kø ved de største distribusjonsstedene hver torsdag ettermiddag. Opplaget er nå 8.000. Den distribueres fra Altea i nord, til La Manga i sør. I tillegg laster 1500 ned papirutgaven via Spaniaavisen hver uke.

Annonsørene melder om at Vikingposten er den publikasjonen i Spania som gir best uttelling for annonsekronene. Vi betjener en befolkning på størrelse med en litt over middels kommune i Norge. Det er klart at de vil ha med seg det som skjer! Det er ingen andre skandinaviske publikasjoner som kommer ut hver uke. Månedsmagasinene har den fordelen at de kan gå i dybden på temaer. Interessante temaer. Vikingposten tar seg av nyhetene. Og gir små portretter av næringsdrivende og andre skandinaver som gjør en forskjell på Costa Blanca.

Som mangfoldig medarbeider er jeg stolt av å jobbe i Vikingposten!

 

En tur på landet

Mens deler av Costa Blanca sto i brann, uten vår viten, selvsagt, dro vi avgårde til en by som er kjent for sin fiesta i april. Alcoi. Siden vi befinner oss i januar, var det vel ikke å vente at det skulle være mye fiesta der på denne tiden…

Det heter i Lonely Planet at “Alcoi er en død by 51,5 uker av året”. Med en by med 60.000 innbyggere, stemmer det ikke helt, men vi fikk i grunne forståelsen for hva de mente. Det skjedde lite der! Og i det strøket av byen vi bodde, som skulle være relativt sentralt, var det få restauranter å oppdrive. Hva vi imidlertid fant, var lokale barer med utrolig billige priser på lokale drikkevarer. Og en kjempekoselig, gedigen tapasbar. Fredag kveld. Med mange spanjoler rundt disken.

Fredda’n var reddet!

Hotellet vi bodde på var det intet å utsette på. AC-kjeden tilbyr herberge i gamle bygninger. Vårt hotell hadde vært et industribygg, som var totalrenovert, og ganske nytt som hotell. **** ble det oss fortalt. Og det stemmer nok! Minimalistisk og lekkert! Se på dette badet!

Egentlig ganske upraktisk i heimen, men når man er borte, og det rengjøres hver dag, er det greit!

Vi var egentlig på bryllupsreise. Vi feirer hver måned, siden vi kom så sent i gang. På hver bryllupsreise hører det cava med. Denne gangen medbrakt, siden vi har forskjellige erfaringer med ervervelsen av denslags. Til og med glass hadde vi med! Men cava er en absolutt ingrediens i enhver bryllupsreise, for de som ikke visste det!

Siden byen, Alcoi, ikke var så mye å se på….

… dro vi på biltur lørdag. Målet var Guadalest. Det er en liten fjellandsby litt innenfor Benidorm. Enhver Spaniaturist på Costa Blanca besøker Guadalest! En gammel borg fra rundt 700 f.Kr.

Bilturen dit var spektakulær. Det fantastiske med Spania er det varierende landskapet hvorenn man farer. Vi beveget oss på fjellnivå på denne turen. Flere steder kjørte vi tett oppunder 1000 meters høyde. Vegen buktet seg opp og ned langs fjellsidene, med vegetasjon man ikke finner så høyt over havet i Norge! Det var masse pinjeskog, blant annet.

Her er et par glimt fra turen. Det skal bemerkes at vinden var så kraftig denne dagen at fotografen knapt kunne holde seg på beina! Senere fikk vi vite at det var orkan i kastene…

Rett som det var, dukket det opp små puebloer i fjellsidene. Utrolig! “Dei bur oppå ein plass der som ingen skulle tru at nokon kunne bu”!

Da vi nærmet oss Guadalest, åpenbarte dette synet seg:

Man skulle nesten tro det var fra en film….

Til tross for storm og stengte turistattraksjoner, var vi alle enige om at det hadde vært en fin tur! Vi var få kilometer fra brennende områder i La Nucía og Alfaz del Pi denne lørdagen. Alt ble propert dekket av Vikingpostens medarbeidere, til beste for befolkningen i gamlelandet, både i NRK 1 og 2 samt Nyhetskanalen i TV2.

Da vi vendte våre synsmettede neser tilbake til vår hule i Alcoi, ble vi oppmerksomme på et fenomen som vi mest er vant til på Hardangervidda og denslags; nemlig fastboltede brøytepinner! Det er sannelig et mangfoldig land vi bor i!