12/09/2009
Jeg skulle sveipe innom VGB før stengetid. Det var umulig. Ikke rart at bloggerne blir rasende!
For jeg tror ikke bare det er nedetid som er saken Det dreier seg om sendrektighet og andre problemer.
De har ikke jeg.
Jeg har kanskje ikke så mange lesere, trallala, men jeg skriver! 
06/09/2009
Jeg blogget på VGB før. På slutten dukket det opp en egen blogg for en sjekkeskole. En forretningsidé, som tilsynelatende ble velsignet av ledelsen i VG nett.
Sjekkeskolen, som jeg ser det, forsøkte å veilede folk til å sjekke og kommunisere bedre i den hensikt å få seg et nummer eller to, eller, tross alt, et forhold.
Greit nok forsåvidt. Men ikke på VGB. Der skal det ikke være reklame for forretningsmessig virksomhet. Naturlig nok. Jeg påklaget denne bloggen ved et par anledninger. Ikke fordi jeg hadde noe i mot skribentene, men rett og slett fordi dette var markedsføring.
Ingen skal få meg til å tro at en blogg på VGB som reklamerer for sjekking ikke tjener penger på det. Særlig når bloggskriveren flere ganger skriver at det begynner å ta av, det blir flere kurs, etc.
Folk får drive med sjekkekurs så mye de vil for meg, men ikke på VGB!
At de fikk holde på sier meg at dette var med stor velsignelsesgrad fra VG selv.
Rett og slett forkastelig.
Nå blir jo den ene bloggeren etter den andre borte fra nettopp VGB. Det var neppe slik de hadde tenkt det, men dette er en konsekvens av en svært arrogant holdning til bloggerne, Både på grunn av tekniske vansker , men også tydelig markedsføring av enkelte blogger.
Jeg trives her, selv om det er svært lien respons enda. Men selge sjela mi får du meg aldri til!
03/09/2009
Denne har jeg glatt stjålet fra en bloggvenninne Randis tanker. En fabelaktig bønn for oss litt over halvveis…
Jeg begynner å bli gammel…”
Herre, Du vet bedre enn jeg selv at jeg begynner å bli gammel. Hold meg borte fra den fatale vane å tro at jeg må uttale meg om hvert emne og ved enhver anledning. Fri meg fra trangen til å ordne opp i andres saker. Gjør meg tankefull, men ikke sturende; hjelpsom, men ikke dirigerende. Med min enorme oppsamlede visdom er det nesten synd ikke å få utnyttet den helt, men Du vet Herre at jeg ønsker å beholde noen få venner helt til slutt.
Hold mitt sinn fritt fra ønsket om å fortelle detaljert om alle ting, gi meg vinger til å nå fram til poenget. Forsegl mine lepper mot å berette om mine fysiske svakheter og plager. De øker stadig og min glede av å fortelle dem blir større med årene. Jeg tør ikke be om den nådegave at jeg vil nyte Historier om andres plager, men hjelp meg til å utholde dem med tålmodighet.
Jeg tør ikke be om en bedre hukommelse, men om en voksende ydmykhet og en minskning av min skråsikkerhet når min hukommelse synes å komme i konflikt med andres. Lær meg den storartede leveregel at jeg av og til tar feil.
Hold meg noenlunde elskverdig: Jeg ønsker ikke å bli noen Helgen – noen av dem er så vanskelige å leve sammen med – men en sur, gammel person er ett av djevelens mesterstykker. Gi meg evnen til å se lyspunkter på uventede steder og gode sider hos folk som jeg ikke regner med har dem. Og la meg, Herre, få den nådegave at jeg kan fortelle dem det.
AMEN!
01/09/2009
Med null tilgang på nye bøker må man gå på oppdagelsesferd i egen bokhylle for å kunne fordype seg i litteraturens verden.
Jeg fant Adams dagbok av Knut Faldbakken i forrige uke. Jeg er ikke helt sikker på om jeg har lest hele før. Jeg har lest flere bøker av Faldbakken, som har gjort dypt inntrykk. Adams dagbok satte spor etter seg.
Faldbakken dveler ofte ved mannen. Mannens særs lite flatterende sider, men ikke desto mindre spennende. For hans utmalende beskrivelser gjør det så levende at man tror kanskje menn er sånn…
La oss håpe de ikke er det…
I Adams dagbok møter vi tre menn. Tre menn og en kvinne. Kvinnen er geskjeftig og ovenpå, tilsynelatende, som i alle Faldbakken-bøkene jeg har lest. Den inngående kjennskap til Tyven, Studenten og Morderen, som jeg velger å kalle ham, gir en grøssende følelse av at det må gå mange tikkende bomber rundt i nærmiljøet. I hvert fall i samfunnet.
De ter seg stakkarslig, ut fra et kvinnesynspunkt, men har sine gjenkjenbare karaktertrekk som menn. Usikkerhet på hva kvinnen vil, ønsket om å tilfredsstille, og hevnlysten når de blir forlatt. Kanskje er det såpass mellommenneskelig at kvinner også kunne reagert på samme måte?
Neppe. Faldbakken maler ut skremmende mannebilder på en måte som gjør meg uendelig glad og takknemlig for den levende og intelligente mannen jeg har, både intellektuelt og følelsesmessig.
Men fascinerende er de, Faldbakkens menn.
Som studieobjekter.
Jeg liker å lese bøkene hans, og vil gjerne gå gjennom flere enn de jeg til nå har lest.
31/08/2009
Som garvet diabetiker har jeg selvfølgelig hatt føling. Det har artet seg på mange vis, fra kvalme, svimmelhet, svette til full koma. I går fikk jeg stifte bekjentskap med en ny variant.
Vi hadde akkurat slått ut på hull 18 (golf). Mens vi arbeider oss oppover dette ulidelig lange hullet, får jeg rare tanker i hodet. Raske sceneskifter fra drømmer blandet med virkelige hendelser. Jeg strever for å gripe tak i det, samtidig som jeg forsøker å konsentrere meg om spillingen. Det er nummeret før jeg må erkjenne at jeg er i ferd med å bli gal.
Vi nærmer oss greenen. 50 meter igjen. Jeg skal slå mitt siste slag for å komme fram.
– Hva gjør jeg her? Hva slags jern passer til dette slaget?
Mannen min tror at jeg vil forberede meg godt for å komme skikkelig opp. Sannheten er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å vurdere. Køllene i golfbagen står der, og sier meg ingen ting. Hvor langt er 50 meter?
– Bruk 9-jernet, sier han. Husk å slå ned på ballen.
Jeg slår ned på ballen og får til et nærmest perfekt slag, dog noe kort.
Vi gjør oss ferdige, pakker sammen og drar hjem.
– Jeg tror vi hopper over cavaen i dag, jeg har mer lyst på brus, sier jeg.
Cava er blitt en selvfølgelig avslutning på enhver golfrunde. Det er alltids noe å feire med sprudlevann i høye stettglass…
Hele veien hjem kjemper jeg for å holde tak i virkeligheten. Alt svinger rundt meg. Tankene i hodet tiltar, og jeg tenker at jeg er glad jeg ikke kjører bilen. Bra med brus hvis jeg må legges inn… Dette er helt villt!
Vel hjemme henter vi brus, og jeg sanser meg og tar med en skål cashewnøtter i det jeg kommer på at jeg ikke har spist noe under golfrunden.
Oppgjørets time er kommet. Jeg klarer fint å summere slag og regne ut poeng. Men tallene sier meg ingen ting. 36 poeng.
– Er dette bra?
Mannen min ser forundret på meg.
– Selvfølgelig er det bra! Det er noe av det beste du har gjort! 103 slag totalt!
Sakte, men sikkert vender virkeligheten tilbake. Sammen med inntaket av nøtter. Forholdsvis raske karbohydrater… Jeg begynner å forstå at det er føling jeg har hatt. Jeg behøver ikke tenke på akkuttinnleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg er ikke blitt psykotisk.
– Kan vi ikke ta den cavaen nå, spør jeg.
Joda!
Enda en lærdom er lagt til. Jeg legger sammen de siste døgnene. Veldig sen kveld lørdag. Vi var borte i hyggelig lag. Spiste kl 20 ca. Deretter kortspill og både vin og brandy utover kvelden og natta. Jeg la meg ikke før kl 06. Søndag spiste vi en god frokost før vi dro ut på golfbanen. I det varme været drakk jeg 3 liter vann, og kjente ikke at jeg var sulten. Jeg bruker alltid å spise noe under golfrunden. Men ikke i går.
Moralen er: lev regelmessig og sunt! Og unn deg en cava innimellom!
29/08/2009
Jeg kom over en avstemning på Dagbladet. “Hvilken sak betyr mest for deg”
Jeg stemte “sysselsetting” siden jeg mener at verden ikke kommer svært mye lenger hvis ikke folk er i arbeid og skaper noen verdier for samfunnet.
Det var nesten ingen som var enig med meg. Bare 6% syntes det var viktig.
Og hvilken sak var viktigst?
Innvandring. 30 % mener innvandring er den viktigste saken i Stortingsvalget 2009. Jeg forundres. Eller jeg kan forstå det dithen at Norges befolkning har tatt inn over seg eldrebølgen som kommer veltende om få år. For alvor. Den har jo startet allerede. Da blir det bruk for hver ledige hånd som finnes. Bare at det samme gjelder i hele Europa. Overalt kommer eldre til å dominere demografien. Simpelthen på grunn av de store kullene etter krigen. Vi skal ha stell og moro! OG det koster. Er det derfor folk synes innvandring er viktig? At vi må få masse folk til Norge for å dekke de ledige stillingene som er, og som kommer?
Men, er det derfor folk synes at innvandring er så viktig? Jeg har en liten flau smak i munnen. Jeg tror de fleste mener at innvandring skal vi ikke ha, på en måte. De skal holde seg hjemme. I sær de som er muslimer. De er farlige for landet.
Skremmende!
Når ble muslimer farlige? Ikke mer farlige enn kristne. Fundamentalister finnes i alle leire. Skal man dømme en hel religion på grunn av et lite mindretall?
Det er beregnet at muslimske land vil overta vesten om få år. Fordi de føder så mange barn. Altså må vi forberede oss på et flerkulturelt samfunn i større grad enn i dag. Ikke 11. september hver dag. Kan ikke folk skjønne det?
Men, altså, jeg mener fortsatt at sysselsetting er den absolutt viktigste politiske saken for Norge. Og for Sverige, Danmark, og til og med Spania, der jeg bor. Her er ledigheten skremmende høy, og vi trenger de sysselsettingstiltak vi kan få. For å bøte på kriminalitet, blant annet.
Vær nøye med hvem du gir din stemme til ved valget i Norge i år!
27/08/2009
Det er blitt en ny sport å sjekke hvor mange døde som ligger ute på patioen hver dag. I går var det én, i dag var det to.
Vi snakker om kakkerlakker. I Spania er de vanlige, og litt ubehagelig nærgående. Vi hadde noen på badet tidlig på sommeren, og denne uka oppdaget jeg en krabat på kjøkkenet også. Der går grensen! Jeg vil ikke ha dem innendørs!
Vi har kjøpt spray på Mercadona og forfulgt uvesenet når vi har oppdaget dem. Men de er seiglivede! Og så flakser de av gårde også – høyst formålsløst, men de flakser!
Etter de siste dagers hendelser tenkte jeg at det måtte hardere lut til, og oppsøkte en Ferreteria. En sånn jernvarehandel som har alt. Og han kunne bistå med det aller beste middelet, forkynte han. Bare nødvendig å spraye én gang i året. Markere reviret vårt, slik at de ikke kommer innenfor.
Noe skeptisk gikk jeg løs på oppgaven. Sprayet rundt vinduer med myggnetting og dører. Samt tok en ekstra runde på badet og kjøkkenet, for å være sikker. Selv holdt jeg på å svime av – det var virkelig sterke saker!
At det virker har vi altså fått bevis for – 2 dager på rad nå. Jeg bare håper det ikke er noen beist som har lurt seg unna innendørs…
De legger seg på ryggen når de er i ferd med å dø.
Ikke er de vakre, ikke er de farlige, men ekle er de!
25/08/2009
I en studie er det bevist at sykefraværet er høyere med mannlige ledere.
http://e24.no/oppogfrem/jobb/article3232945.ece
Særlig der det er stor forskjell mellom vanlige arbeidstakere og sjefers kjønn er dette signifikant.
Skulle man ha sett på maken!
Dette er noe jeg har trodd på i mange år. Jeg har lenge villet tro at det har vært kjønnsuavhengig, men nå er det altså bevist. Kvinnelige sjefer har større empati og forståelse for forhold som kan påvirke arbeidsinnsatsen.
Altså kan det være at det ligger et lite gen der, om enn ubeørt hos mange, som trenger seg fram i ledende posisjoner. Og hvor bra er det ikke!
Jeg slår et slag for kvinnelige sjefer heretter!
(ikke generelt, men jeg tror det er mange emner der ute som ikke får slippe til. Enten på grunn av for lav selvtillit hos kvinnen, eller fordi hun er manipulert til å tro at hun ikke duger).
16/08/2009
Først og fremst var det feiringen av mor og fars diamantbryllup vi kom for. Men vi tilbrakte også noen dager på hytta på Hurum før vi vendte nesen hjemover.
En ny, og god opplevelse å ha et arnested når vi var i Norge! Koselig å være sammen med Jans barn, og koselig med søskentreff for mitt vedkommende.
Vi reiste oppover i ett kjør. 40 timer tok det. Jeg tilbrakte én time bak rattet i løpet av den tiden…. Med to småfrøkner på 5 og 7 år i baksetet, var vi litt spente, men det gikk helt fint. De klaget ikke EN gang!
Tilbaketuren hjem til Spania gikk via Tyskland, Luxembourg, Belgia, Frankrike og Andorra. Vi tok noen avstikkere fra motorveien. Man ser INGENTING fra motorveien!
Moseldalen var en vakker opplevelse, selv om det regnet da vi ankom…
Siden det er helt håpløst å laste bilder i kveld, får dette bli det eneste dokumentet på erfart sannhet…
30/07/2009
De kom for vel en uke siden, mine yndlingsprinsesser. Flybårne fra Stavanger. Alene.
Huset har vært fylt av liv, kjærlighet, tillit og glede disse dagene. Det er det forsåvidt ellers også, men dette har vært i en annen divisjon. Fokuset har flyttet seg fra våre egne ting til de to prinsessene.
Vi har god kontakt ellers. Via Skype eller telefon. Men vi ses for sjelden. Derfor er det en lykke av dimensjoner at vi kan få til dette besøket. Og måtte vi få det til hver sommer heretter….
De er fem og sju år, jentene. De har ikke lengtet hjem en dag!
– Vi har det jo så bra her, forkynte eldstejenta i dag.
Ja, det har de! Vi har funnet på en del ting, men det har også vært hverdager. Flere dager har de vært med mormor på jobb i Vikingposten. Enten det har dreid seg om kontorarbeid eller arbeid i felten.
Mest stas har det vært når BesteJan har vært med i bassenget. Han er så lett å velve uti! Frydefullt lettvint! Og han tar dem på ryggen og svømmer i vei, uten at det gjør noe at han dukker under av og til. Mormor vil helst ha hodet over vann, og det respekterer de!
Nå skal vi snart ut på en lang reise. Med bil. Helt fra Spania til Norge. Vi har sett på kartet i dag, og sett på forskjellen det er å reise fra Stavanger til Oslo, mot Spania til Oslo.
– Me har mykje løye å finna på, sant?
Ja, sant! Det er pedagogen i meg som skal utfordres når vi legger ut på 350 mil fredag morgen.
Men altså! Så deilig å få følge disse to disse ukene! Jeg blir høytidsstemt ved tanken. Å være i det, være nær dem, få respons og ha gode dager.
Dette kunne aldri ha skjedd om jeg bodde i Norge. Sånn er det bare. Det er et privilegium å ha dem her. Og de kan tenke seg å komme neste sommer også!
Himmel! Hvilken lykke!
