Det siste tilskuddet på skyldspørsmål er Per Håkonsen, som under et KrF-møte i Sarpsborg nylig hevdet at Utøyamasakren var et varsko fra Gud. Ikke personlig ment overfor hver og en som ble drept altså, men et varsko til samfunnet.

Det er faktisk helt feil. Og direkte galskap. Sier jeg. Og står fast ved det. For å holde fast ved hele teorien bak kristendommen: menneskene ble skapt med fri vilje. For å styre verden og seg selv. Så viste det seg ganske raskt at det var ikke folk i stand til. Derfor måtte Gud sende Jesus for at ikke alt skulle gå til helvete, bokstavelig talt.

Like fullt kan vi altså velge. Velge å være onde. Eller gode.

DET ER IKKE GUD DET ER NOE FEIL MED – DET ER BAKKEMANNSKAPET

Nuvel. I går hentet jeg det. Boten, ja for det var en trafikkbot, var skrevet på katalansk. Jeg forsto på egen hånd at boten størrelse var på 300 €. Dessuten at det var noe som skulle ha funnet sted i Barcelona 30. juli i fjor.

Visste du at Google Translate behersker katalansk? Vel, beherske er vel et litt sterkt uttrykk, men jeg fikk tolket såpass som at det var begått en meget alvorlig forbrytelse den 30. juli. Med bilen min.

Vi tok med papiret til advokaten vår i dag. Det er like greit å komme til bunns i saken! Det måtte jo være en misforståelse! Vi var så vidt innom bygrensen i Barcelona på veg til Frankrike denne dagen. Vi havnet i et forferdelig uvær litt senere. Bilen ble ødelagt for livet. I hvert fall på utenpå. Hagl-klumper på størrelse med golfballer dundret i taket og panseret.

Det er en annen historie, men jeg begynner å lure på om vi egentlig burde ha latt være å stå opp denne dagen.

– Haha, javel. Det er fra Barcelona, ja! Advokaten lo.
– Der oppe har de sin egen praksis når det gjelder bøter. De bare finner et bilnummer og skriver ut en bot. På den måten tjener de penger til kommunen sin. Ingen har noen sinne vunnet en sak mot Mossos d’Esquadro!

– Jamen, 300 euro??
– Boten er blitt så høy fordi eieren av bilen (meg) ikke har oppgitt til sjåføren at han har overtrått trafikkloven.
– Hvilken overtredelse?
– Nei, det står det ikke noe om. Men alvorlighetsgraden anses høyere fordi du ikke mottok borofaxen i høst.

Javel, nei…

Han skrev oss et brev som vi skal få stemplet på postkonstoret og sende til Barcelona. Ydmykt med forespørsel om hvilken forseelse man har ment vi begikk denne skjebnesvangre sommerdagen.

Antakelig er siste ord sagt. Man legger seg ikke ut mot politiet i noen region, og spesielt ikke i Cataluña. Vi får tusle til banken og betale boten før fristen. Og bestemme oss for ALDRI mer å kjøre bil i Barcelona!

Alle avtaler er sagt opp. Nå starter jeg på nytt. Og jeg er glad. Lettet og glad etter å ha lagt bak meg det vanskeligste året i Spania så langt. Det har vært fullt av oppgjør med mennesker og situasjoner jeg ikke har hatt godt av. Å ta valg som får konsekvenser har vært en del av hverdagen min i hele mitt voksne liv. Å stille seg helt alene, fordi jeg fortjener det, er noe nytt. Noe gledesfullt og godt. Nå ER det meg det kommer an på.

I skrivende stund strever Sørensen med å få til den tekniske delen av prosjektet, slik jeg ønsker det. I løpet av en uke eller to vil dere få linken…

Året som startet i dag blir godt! Det er jeg sikker på! Mye død, sorg og fordervelse ligger bak oss. Nå blir det et gledens og suksessens år! Håper det blir det for deg som fortjener det også.

GODT NYTT ÅR!

To ganger har vi valgt å tilbringe jul i Spania. Det medfører en viss aktivitet for å frambringe julegaver til de minste og nest minste der i gamlelandet.

Første gang var vi rause og ga hver av ungene våre en gavesjekk med Sterling. Før noen av dem hadde fått omsatt pengene i billetter var selskapet gått konkurs.

I år valgte vi å sende gaver til de fleste. Med posten. Correos, som det heter her til lands. To av forsendelsene kom fram etter forholdsvis kort tid. Egentlig grei tid. Den siste pakken, den største, varte og rakk, rakk og varte.

Inntil i dag. Da kom den i retur til oss. Like hel og fin. Por que?

I julefreden valgte vi ikke å hisse oss opp og gå i klingen på ett av de største statlige selskapene i Spania…. Ha oss tilgitt.

Vi er bare glad for at Cedric kommer rett over nyttår og kan ta med seg småtteriet hjem.

Men vi sender aldri mer gaver. Ok?

Et vellykket ferieprosjekt fra ende til annen. Etter lang tids chattebekjentskap og et par timer i toppetasjen på Grand var vi klare for 2 uker i Hellas.

Vi var av det slaget som aldri ville ha truffet hverandre hvis det ikke hadde vært for chatten. Vi bodde på to vidt forskjellige plasser i landet, og hadde få muligheter for tilfeldige treff i forhold til jobb, interesser og annet.

Så dro vi da, venninner som vi erklærte oss, fordi vi fortjente det. Til Daskalopetra på Chios, i 2 uker, med havutsikt og air condition.

Vi skulle i hvert fall ha hvert vårt soverom, det var vi enige om. Tilårskomne som vi var. Og iveren var stor da vi entret vårt hjem for 14 dager, etter å bære den ene senga ut i stua. Hvordan de hadde fått den inn på soverommet ble en stor gåte! Vi levde godt med to senger, med nattbord i mellom og innstilling for Low, Medium eller High på air conditionen.

Etter få dager oppførte vi oss som et ektepar på sølvbryllupsreise. Ikke SÅNN da, men vi minte hverandre om at det var tid for lunsj og en frukt og en siesta og sånn. Helt naturlig. På sin plass, på en måte.

En kveld vi gikk for å spise middag, hadde vi tatt oss en ouzo på terrassen med havutsikt først. Vi gjorde ikke det så ofte, men akkurat den kvelden gjorde vil det altså. Og deretter gikk vi til stamrestauranten. Hovedkelneren hadde fri. Det oppdaget vi ganske raskt. Han satt nede i et hjørne og drakk. Han hadde et godt øye til min romvenninne, uten at hun følte at det opphøyet verken livet eller ferien. Han var gresk kelner. Punktum.

Vi bestilte vår mat, og en kilo vin. Vi fniste litt over mengdemålet på vin der i gården. En kilo, liksom. Det var jo ganske festlig. Vel, vi spiste og drakk, og merket oss kelneren i sideblikket. Han ble etter hvert svært sosialt anlagt, til tross for at han hadde fri, eller kanskje nettopp derfor?

Nuvel, frimodige som vi var, takket vi ja til å sette oss ved bordet hans etter at vi hadde gjort opp for vinen og maten.

Vi startet vår underlige samtale. Som skulle vare minst 30 minutter.

Det hører med til historien at Nikos, som kelneren het, ikke kunne et ord engelsk. Jeg, som hadde frekventert greske øyer i fleng, og dertil hatt en greker gående på bås et par år, kunne noen gloser. Det viste seg å være svært verdifullt.

Vår venn Nikos hadde nemlig mye på hjertet! Han fortalte og fortalte, og jeg, som var utpekt som den mest språkmektige av oss, oversatte! Ja, jeg oversatte! Til og fra gresk! Helt vanvittig!

Følte meg nesten som i en babelsk forvirring med motsatt fortegn. Jeg skjønte hva Nikos sa, og oversatte til min venninne. Det var ikke så viktig hva hun sa… Kvelden endte godt! Nikos hadde fått utgydt sine kjærlighetserklæringer med unnskyldninger om hvorfor han ikke kunne inngå ekteskap med min venninne (han hadde en mor på naboøya som trengte tilsyn, og han skulle reise dit om få dager). Min venninne fikk den glede og oppmuntring det ligger i en ektefødt beiling fra en innfødt greker, uten å måtte ta forholdsregler om fortsettelsen.

Jeg selv? Fant det utrolig fascinerende å være simultantolk uten å kunne språket!

Furulegger, eller Blå skog av Finn Emanuel Olsen

I dag mottok jeg arvegods fra Norge. Kjente og kjære gjenstander som minner meg om gode dager. Juleselskaper, en nynnende bestemor, et overdådig sølvbryllupsfeiring og kjente bilder og malerier å hvile blikket på i barndomshjemmet.

Det var med andakt og nesten overivrig barnslighet jeg pakket opp det ene klenodiet etter det andre.

Det kom helt fram, bortsett fra ett fat. Det får vi si er godkjent nedover trafikkerte Europaveier. Eller kanskje det skjedde på humpete, norske veier. Alt var i hvert fall pakket svært godt inn! Min sønn sto for pakking og frakt til flyttebilen. Scan Iberica sørget for trygg transport til Spania.Vi møtte sjåføren på avtalt sted og ankom to minutter før han kom. Snakk om taiming!

Det var så godt å få det i hus. En verdifull historie følger disse tingene. Jeg er glad for å kunne gå og se på maleriene, bruke serviset og tenke på mor og far. Videreføre mange års historie. Og ikke bare til glede for meg, men for alle som gjester oss heretter. På Julaften i år har vi dertil egnede fat både til surkål og rødkål!!

Rosenthal service til 18 stk. Her blir det selskaper!!

Det som jeg ikke slutter å undre meg over er hva slags folk vi er blitt. Hvilke iboende krefter som gir seg utslag i kommentarfeltene under artiklene. Avisredaktørene har for lengst stoppet muligheten for å kommentere under artikler som handler om utlendinger. Der ville det bare kommet oppgulp med rasistisk vri.

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om Jens Stoltenberg som skal være med på 100-årsmarkeringen av Amundsens tur til Sydpolen. Jeg synes det er flott at vi har en sporty statsminister som viser seg rundt i verden. Nå er sikkert ikke denne markeringen av de største, men siden han allerede var på New Zealand var det jo ikke lange biten ned til polpunktet.

Men da kommer kommentarene haglende om AP’s milliard til PR, om all fattigdom og ugreier i Norge, om han ikke har noe bedre å ta seg til enn å fly rundt i verden.

Jeg er klar over at det ikke akkurat er eliten i landet som framfører disse kommentarene, men jeg blir likevel satt ut. Gang på gang. Hvor tar de alt hatet fra? Hva mener de Statsministeren skal gjøre? Sitte på fattighuset hver dag og dele ut mat?

Min oppfordring i dag går til oss alle. La oss ta i et tak der vi er, og deretter forsøke å se ting i perspektiv. Ikke bare ut fra vår lille, surmagede hule.

Ha en strålende mandag!

I så måte har dette vært et begivenhetsrikt år. Det har vært mye død. Mange kjære er gått bort. Nå sist, mor. Som ville ha blitt 94 år i disse dager. Som Fabian Stang har sagt det – jeg savner henne ikke. Hun hadde et fullt liv. Et rikt liv. Hun betød mye for mange, og for oss som hun ga liv til. Det er vemodig å tenke på at far er alene, men han har gitt uttrykk for at han vil leve. Han er en hardhaus, og ikke bygd på følelser. Ikke slike følelser. Han finner glede av det livet byr ham nå. Faktisk. På sykehjemmet.

Året har vært preget av oppgjør. Oppgjør med mennesker som ikke har bidratt positivt i livet mitt. Oppgjør med gamle tanker, oppgjør med uvesentligheter. Og oppgjør med tanken på at jeg har så god tid til å gjøre alt mulig…

Så mange av mine gode venner døde i år. I en altfor tidlig alder. Det har preget meg, og vil prege meg.

Som jeg vet at mor ventet på og lengtet etter – en ny tilværelse etter døden, slik tror jeg man også kan oppleve i dette livet. Når året ebber ut kan jeg faktisk bare takke for det jeg har lært av fortiden. Og jeg ønsker framtiden velkommen!

I år skal vi feire jul i Spania. Det har vi også gjort et år før også. Som da, skal Geir være sammen med oss julaften. I år også med Rosa. Det blir koselig å gjøre i stand gjesterommet igjen. Etter at Stavanger-banden forlot oss i august, har anden etage stått tom. Bortsett fra de hete nettene jeg søkte tilflukt før temperaturene gjorde 1. etasjes soveromsherligheter attraktive igjen.

Selv om det har vært et år med mye sorg og negative opplevelser, har det også vært et godt år med familie og venner. Sommeren i år blir et særdeles godt minne.

Det var også dette året jeg overlot sønnen min som overhodet i min gren av familien. Med den største selvfølgelighet. Jeg er stolt og glad over begge mine barn.

Sørensen-min har stått last og brast også dette året. Nå går vi inn i vårt sjette år i Spania. Vi valgte rett den gangen. For oss. Så får det heller vært at andre har tatt feil i sine “kryssord”.

Vi går et nytt år i møte med større ydmykhet enn på lenge. Helsa er så god som man kan forvente. Jobbmulighetene ser bedre ut enn på lenge. Vi har venner, vi har familie og vi lever!

God jul til kjente og kjære. Og skulle du lese som ikke kjenner meg, så er du omringet du også!

Debatten har rast på Twitter i etterkant. Og i andre medier. Alt fra Justiskomiteens leders fantastiske oppfordring til Regjeringen om å be om ny ekspertvurdering, til  Elin Ørjasæters generelt lave tiltro til psykiatrien. Landet blir fattigere hvis man sykeliggjør terroristen.

I dette ligger frykten for en rask tilfriskning etter at terroristpasienten blir tvangsbehandlet på en lukket avdeling. At han om noen år skal være en fri mann og komme ut og gjøre nye, fryktelige ting. Bare fordi stempelet i panna ikke er der lenger.

Jeg forstår etterlatte over overlevendes reaksjoner når det gjelder oppstyr rundt den treårige vurderingen av fortsatt tungen psykiatrisk behandling. Spesielt i denne saken, som garantert vil være mat for media i mange år. Det er faktisk det eneste jeg forstår i protesthavet.

For: Hvem ble minst overrasket over diagnosen? Nemlig forsvarere og de som har hatt med ABB i perioden etter han ble pågrepet. De hadde forventet at han ble erklært strafferettslig utilregnelig.

Hvordan kan menigmann gå ut og mene noe om mannens psykiske helse i det hele tatt? Vi har ikke vekslet et ord med ham. Noen har møtt ham før terrorhandlingene. Ofrene møtte ham 22. juli. De kan si litt, men en så alvorlig diagnose er ikke bare lett å avsløre med en gang. Selv psykiaterne brukte mye tid før de ble sikre.

La nå ekspertgruppen vurdere rapporten. Er det den minste tvil, ja så skal han gjøres gjenstand for ytterligere observasjon og diagnostisering. Når rettssaken starter i april neste år skal det ikke være tvil.

ABB vil uansett aldri bli å se i det åpne rom. Til det er hans gjerninger for grusomme.

Da Sørensen kom hjem gikk han resolutt bort og åpnet skapdøra. Hvilken modig mann! Det hadde jeg aldri gjort! Jeg er overbevist om at hvis det hadde vært smågnagere der ville de ha etterlatt seg ekle små derter. Noe slikt var der ikke.

Så ble jeg alene igjen, da. Da nærmet jeg benken med litt større ro, i og med at det med visshet ikke var gnagere i skapet. Jeg dusjet kraftig med kakerlakk-gift, i tilfellet det var noen sånne schwæringer der. Men nei da. Lyden kom ikke fra skapet i det hele tatt! Den kom fra taket, eller jeg tror det er et vesen som befinner seg innimellom noen greier høyt der oppe. Jeg lagde kjøttkaker i fred, men hørte’n tydelig. Noe så ekkelt!

I kveld har vi gitt’n en skikkelig advarsel i form av kraftige bank. Da ble’n stille. Men hvor lenge varer det? Kanskje henter den alle slektningene sine og invaderer oss fullstendig? Vi låser oss inn på soverommet og bevæpner oss med ett eller annet med tanke på morgendagen.

Dette er desidert det verste jeg vet med hus!