Spaniasol's hjørne av verdensveven

Organisasjoner skapes av kultur. Kultur som sitter i veggene. Derfor går det meste galt når kulturene skal forsøke å samhandle.

Noen definisjoner:

Kapitalisme (av latin: capitalis, avledet av caput, «hode») har forskjellige definisjoner avhengig av hvilke grupperinger (kapitalister eller sosialister) som bruker ordet. Vanligvis beskriver ordet et økonomisk system der de fleste av beslutningene om produksjon og forbruk tas av privatpersoner, bedrifter eller husholdninger; det vil si av aktørene i markedet i en markedsøkonomi. Myndighetenes rolle er tilbaketrukket. Privat eiendomsrett over de fleste produksjonsmidlene er et viktig element i kapitalismen.

Teorien kommer fra Marx og Engels, som beskrev og analyserte det moderne industrisamfunnet.

En kapitalistisk lederform vil bære preg av enveiskommunikasjon. Ledelsen bestemmer. Demokratiske beslutningsprosesser er et fremmedord.

En politiker er en som deltar I beslutningsprosesser rundt goder og byrder I et samfunn. En snever definisjon sier at politikk er offentlig beslutningsaktivitet og de rammene som leder individers og gruppers handlinger fram til offentlige vedtak.

Politiske vedtak formes etter brede debatter i ulike fora.

Politisk ledelse vil derfor bære preg av hestehandel og kompromisser. Dette ser vi særlig når politiske fløyer, eller partier er I mindretall, som på Stortinget denne perioden. Adskillige hestehandler mellom de rødgrønne er foretatt gjennom de siste 3,5 årene. Det samme gjaldt da sentrumspartiene regjerte før den tid. Også på kommuneplan vil dette kompromissprinsippet gjelde. 

Beslutningsprosessene er lange og tunge. Det samme gjelder i offentlig byråkrati, der man sikrer (?) god oppslutning om retningslinjer ved å involvere de ansatte i alle ledd. Dette krever en demokratisk ledelsesform.

I organisasjonsteorien opererer man med nok en struktur. Nemlig denkaotiske, eller den kreative organisasjonen. Dette gjelder særlig i skapende bedrifter innen IT, media og kultur. Vi har da sett eksempler på at en annen ledelsesform enn den lett anarkistiske har slått veldig feil ut i enkelte kulturinstitusjoner, for eksempel Nasjonalgalleriet.

Hvordan i huleste skal en kapitalist og politiker kunne snakke samme språk? Det er totalt umulig, og er nødt til å skjære seg. Referanserammen for begrepsapparatet er vidt forskjellig, og gir rom for store misforståelser. Kodene lærer man seg kun etter lang tid i manesjen. 

Hvor vil jeg hen med dette?

Det er umulig for politikere og kapitalister å spille på samme lag, hvis begge skal ha beslutningsmyndighet. Her må alfaprinsippet regjere. Det gjelder både på den ene og andre siden.

De borgelige partiene, med Høyre i spissen, har kritisert Regjeringen Stoltenberg for svært dårlig rollespill i sitt eierskap i Aker. Sannheten er at høyrepolitikere er like uegnet til å føre forhandlinger eller bedrive sunt eierskap i det private næringsliv som alle andre partier.

Organisasjonsteori er et svært spennende fag! Jeg hadde noen av mine beste ahaopplevelser da jeg studerte det for noen år siden. Jeg fikk så mange svar på hvorfor jeg aldri fikk til det jeg ville i idrettsstyret jeg ledet, for eksempel. Jeg fikk også veldig bekreftet at jeg aldri skal engasjere meg partipolitisk…

Hvilken organisasjonsstruktur jeg er mest bekvem med?

Vel, jeg har ledet offentlige kontorer i en årrekke, og vært i det halvprivate næringsliv en god del år. Dessuten jobber jeg nå i en mediebedrift etter at jeg har holdt på som selvstendig næringsdrivende et par år.

Jeg holder en knapp på det kreative, selvstyrende miljøet, ispedd noen grundige, demokratiske beslutinger.

Det viktigste er å kunne si, som vi gjør i Vikingposten: Vi gjør det vi kan, og kan det vi gjør.

Å gi en sak en god start med en elegant overskrift er en daglig utfordring for en journalist. Politikere i valgkampen har samme utfordringen. Det gjelder å forme budskapet så enkelt og elegant at det blir sittende hos lytteren.

En rask gjennomgang av dagens publiseringer på nettavisene gir skuffende få høydepunkter. Men et par av dem er til gjengjeld så gode at de fortjener en skikkelig omtale.

Kåre Valebrokk er fast spaltist i Aftenposten. Han, som de fleste andre, har tatt for seg Akersaken i dagens kronikk med den klingende overskriften Konsert for bare strykere. Selve overskriften lyder som musikk i mine ører…

Litt lenger ned i samme nettavis finner vi Jonas Gahr Støhre som på Arbeiderpartiets landsmøte advarer FrP mot snikgeneralisering. Også meget elegant! Jeg antar at Støre har brukt uttrykket selv, og det henleder jo på Formann Sivs snikislamisering for en stund siden.

Jeg lar meg lett imponere over slike språklige edelstener!

NRK1 viste i går kveld Vanitiy Fair fra 2004, den siste av 7 spillerfilmer som er basert på romanen med samme navn, av William Makepiece Thackeray . Filmen er en satirisk studie av overklassen i England på starten av det 19. århundret. Hvor adelig tilhørenhet var langt viktigere en både utdanning og intelligens. Siden romanen Vanity Fair var pensum på gymnaset da jeg gikk der for snart 100 år siden, var det ekstra morsomt å stifte bekjentskap med Becky, Amalie og de andre rollefigurene igjen.

Forfengelighetens marked er ikke et fenomen som er et avsluttet kapittel i historien. Det råder den dag i dag. I noen land er sosiale klasseforskjeller fortsatt skremmende stor, og de nederste på stigen holdes velmenende, dog effektivt nede av kapitalistene med sine enorme formuer.

Moteverdenen med sine trender er et annet. I alle grupperinger i samfunnet finnes avarter av forfengelighetens marked. 

Og hva bidrar det til?

Sosial dumping, mobbing, utestengelse fra “det gode selskap” – hva nå enn det måtte være.

Det ligger i menneskets natur å bekjempe andre. Urkraften er sterk, og dyrkes systematisk av enkelte. Målet er ene og alene å være bedre enn andre. Egodriven er kjempemessig og langt overskredet et anbefalt nivå for folk flest.

Kombinert med at jeg har lyttet litt til partiprogramdebatten som pågår på Arbeiderpartiets landsmøte før jeg satte meg til bloggs, framkalte tanker om at solidaritet, fellesskap, inkludering på ingen måte ligger i menneskets natur. Selvfølgelig. Overlevelsesbehovet har vært det framtredende fra historiens opprinnelse. Den sterkestes rett, etc. Fyndordene om solidaritet og ansvar for fellesskapet er moderne. Men viktige. Mange ville bukke under i dag uten sikkerhetsnett som fanget dem opp. Mennesker som for tusenvis av år siden hadde klart seg utmerket, men som er ødelagt av historiens målestokk på hvem som får _lov_ til å være levedyktig.

The survival of the fittest er et kapittel vi er ferdige med. Rett og slett.

Redaktør, en deltidsjournalist og en enda mindre deltidsjournalist utgjør redaksjonen i Vikingposten. Vi utgir Vikingposten ukentlig. Den er gratis, og vi er derfor avhengige av annonsørene. Vi har mange trofaste annonsører, men også nye som ønsker å markedsføre seg for et skandinavisk publikum.

Selv i disse krisetider, der spanske medier rammes knallhardt, merker vi svært lite til finanskrisen. Vi ser at enkelte har problemer, men gjennom et langsiktig forhold, kan vi gjøre  publisering av annonser mulig, selv i krisetider. Det handler om tillit og fleksibilitet. 

Konkurransen fra andre skandinaviske medier merker vi lite til. Vi er jo de eneste som kommer ut ukentlig! Fra Altea i nord til La Manga i sør. Vi trykker 8.000 eksemplarer ukentlig, og de rives bort. Vi mottar ikke få telefoner fredag eller mandag, fra utleveringssteder som er gått tomme. Det er motiverende å jobbe under slike forhold.

Dessuten har nettsatsingen vår vært svært vellykket. Rundt 1000 besøker sidene våre daglig. Vi oppdaterer nyheter flere ganger i døgnet, året rundt. Dessuten er boligportalen, der meglere og private kan legge ut boliger til salgs eller leie, blitt svært populær. Utleiere melder om rask og seriøs respons.

Det nyeste nå er at man kobles direkte til et bilutleiefirma. Firmaet vi har knyttet til oss, søker mellom de rimeligste alternativene, og dermed kan publikum til enhver tid være sikre på at de får det beste tilbudet. Enten i Spania, eller i Norge.

Å jobbe i Vikingposten betyr en svært variert hverdag. Jeg, for min del, skriver en del for nettavisen vår. Dette gjøres om morgenen eller kvelden. I åpningstiden på kontoret tar jeg imot kunder, fakturerer, selger annonser og følger opp betalinger. En svært variert jobb. Noen ganger er jeg også ute og lager reportasjer fra hendelser det er verd å skrive om.

Vi får masse positiv respons fra leserne våre, og noen kritiske røster. Vi lytter alltid til dem, fordi det kan gjøre oss bedre.

Planene er store for framtiden, men først og fremst skal Vikingposten fortsatt sørge for at skandinaver på Costa Blanca får en avis de føler det er verd å lese. Det er et ukentlig mål.

Jeg innrømmer det gjerne; fra tid til annen har jeg vist ekstra interesse for miljøer som mener at de kan si noe om fremtiden. Veilede i forbindelse med valg etc.

Hver eneste gang er jeg blitt overbevist om at det er humbug. Fra ende til annen. De såkalt klarsynte jeg har oppsøkt, har vært så generelle i sin omtale av den aktuelle situasjonen at alle og enhver kunne kjent seg igjen i den. For mange år siden oppsøkte jeg en gammel islending, som visstnok skulle være fabelaktig. Jeg betalte 700 kroner og fikk meg presentert en masse vrøvl. Han snakket mest om mine tidligere liv. Hva skulle jeg med det? Dernest begynte han å forklare at jeg hadde spesielt healende evner og burde åpne en “salong” hjemme, for jeg hadde jo plass til det, “så” han. Dernest ville han ha bekreftende nikk fra meg om at min mann nettopp hadde kjøpt bil til meg. At jeg hadde lykke i arbeidslivet etc. etc. Akkurat på det tidspunktet var jeg så langt nede som jeg aldri har vært, verken før eller senere. Etter 6 måneders sykemelding forsøker man unektelig utradisjonelle veier…

Ved en senere anledning, hos en annen, som la tarot, fikk jeg så konkret beskjed om at jeg ville få et nytt jobbtilbud på en spesiell dato, at jeg så meg nødt til å skaffe meg laptop for å være tilgjengelig for den heldige arbeidsgiver mens jeg fartet Europa rundt. Kom det noe jobbtilbud? Nope. Overhodet ikke!

Hva har dette lært meg? 

Når “de alternative” snakker om affirmasjoner, handler det bare om å fokusere på mål jeg vil oppnå. Såpass uspennende er det. Når jeg mister troen på det jeg holder på med, uteblir fokuset, og dermed uteblir også resultatene.

Da Sørensen og jeg flyttet til Spania for tre år siden, hadde vi på forhånd lange samtaler om hva vi skulle holde på med her nede, jobbmessig. Vi har vært tro mot den grunnideen vi bygde på. Om det har vært skjær i sjøen har vi bygget hverandre opp til å tro på det vi holder på med. Derfor lykkes vi. Så enkelt, dog så vanskelig, er det. Av og til dukker det opp nye innspill. Er man moden og trygg, tar man de, vurderer dem, slipper dem, eller jobber videre med dem, alt ettersom.

Vi har mange guruer bare i Norge som forkynner enkle budskap som “det er meg det kommer an på” og lignende. De har skjønt det. De har til og med tjent penger på det. Det gjelder å holde hodet kaldt,  og ryggen rak. Det tror jeg på!

Hva tror du?